Magnus 6. Håkonsson var norsk konge i årene 1263-80 og ble konge etter sin far Håkon 4. Håkonsson. Magnus var ikke født som konge, men ble det da en eldre bror døde.  Han oppholdt seg mye i Fransiskanerklosteret i Bergen i oppveksten, og kanskje kan det ha gjort at han fikk et sterkt engasjement for de svake gruppene i samfunnet. Fransiskanerklosteret lå i den delen av byen der mange av de de fattige og «de elendige» bodde. Fransiskanerne har Frans av Assisi som sin beskytter, og han er blant anna kjent for å hjelpe andre og eie lite.

Da Magnus Håkonsson ble konge i Norge satte han seg fore å gi Norge en felles lov.  Det var ingen enkel oppgave, og få andre land eller landområder hadde en felles lov for landet sitt slik at det også var liten praksis på dette området. Landsloven ble først vedtatt, eller lovtatt etter datidas språk, på Frostatinget 24. juni 1274.  Etterpå skjedde det samme på de andre lagtingene. Slik ble landskapslovene som Frostatingsloven for vårt område, erstattet med en felles lov for hele det store Norgesriket som også omfattet Island og de andre øyene i vest.

Han fikk tilnavnet Lagabøte etter det store lovarbeidet han gjennomførte – han bøtte og forbedret lovene og sluttførte en prosess som hans far startet..  Dette gjorde Magnus  sammen med mange andre, og den personen som er regnet som Magnus Lagabøtes høyre hånde og fremste medhjelper er Audun Hugleikson (1245-1302) som kom fra Jølster i Sogn.

Mellom 1274 og 1276 ble hele Norge, som ett av de første kongerikene i Europa, på denne måten samlet under én lov. Så kan en jo spørre seg - hvordan så den ut?

For dagens moderne mennesker er det en selvfølge at det skal være én lov i landet, slik at samme forbrytelse straffes likt over hele landet.

Helt fram til andre halvdel av 1200-tallet hadde de ulike landsdelene sine egne lover. I perioden 1274–1276 fikk kong Magnus Lagabøte vedtatt den nye, riksdekkende Landsloven på alle de fire lagtingene, som var forsamlingene ute i landsdelene med ansvar for de lokale lovene, slik som Frostatingsloven for Frostatingsområdet og Trøndelag.

Da Landsloven ble vedtatt, var den en av de første lovsamlingene i Europa som var gjeldende for et helt kongerike og forble gjeldende lenge. Først i 1687 fikk Norge et helt nytt lovverk, Norske Lov, utstedt av kong Christian 5.

Magnus Lagabøtes landslov var altså med på å forme hvordan mennesker levde i Norge i mer enn fire hundre år, og loven har derfor en unik plass i norsk historie.

Landsloven er inndelt i ti hoveddeler eller bolker. Mange av disse bolkene handler om jord, som var den viktigste typen eiendom i middelalderen. Den lengste bolken regulerte hvordan jord skulle leies ut, og det er også en lang bolk om hvordan den skulle arves. Det er bolker om kjøp og salg, om voldelige forbrytelser som drap, og om leidangens forsvar av landet.

Noe man ikke finner i Landsloven er regler for kirken eller det som har spesielt med kristendommen å gjøre, som ekteskap og dåp.  Dette skyldes hovedsakelig at kongen og erkebiskopen ikke ble helt enige om forholdet mellom verdslig og åndelig makt. 

Mange av de konkrete bestemmelsene i Landsloven kom fra de gamle landskapslovene, særlig fra Gulatingsloven og Frostatingsloven, som gjaldt for Vestlandet og Trøndelag.

I løpet av Landslovsprosjektet, 2014-2024 foregår det mye forskning på landsloven og hvordan den tida den ble skrevet i, påvirker lovens innhold. Professor Jørn Øyrehagen Sunde, Universitetet i Oslo og Nasjonalbiblioteket er en drivkraft i dette arbeidet.  Blant anna skal Magnus Lagabøtes landslov oversettes og gis ut i dagens språkdrakt. Det lages også fagartikler, seminarer og utstillinger flere steder i landet i løpet av året – blant anna her på Frosta under paraplyen Lagabøtejubileet Frosta 2024.  Noen av aktivitetene gjennom året er også en del av markeringa Nasjonaljubileet 2030.

 Landslovsutstillinga – Miserabiles Personae – de svake i samfunnet – besøkte Frosta og Frostatinget i 2019. Dette er en vandreutstilling og en viktig del av landslovsprosjektets fokus og satsing på formidling for alle aldersgrupper. Vandreutstillinga følger Landslovens reise, og delelementene fra de ulike besøksstedene skal til slutt ende opp på Hamar i 2024. 

Landsloven bygger på landskapslovene, men mye var likevel nytt i Landsloven - for eksempel måtte ikke lenger familien til en drapsmann betale bøter for forbrytelsen han hadde gjort, slik det hadde vært i de gamle lovene. Ifølge Landsloven var det forbryteren alene som måtte stå ansvarlig, og hevn ble også forbudt.

I større grad enn tidligere lovsamlinger tilpasset også Landsloven straff til omstendighetene rundt en forbrytelse, slik at for eksempel tyveri skulle straffes mildere dersom det ble begått på grunn av sult enn dersom det ble begått på grunn av grådighet.

Da Landsloven ble vedtatt var den en av de første lovsamlingene i Europa som var gjeldende for et helt kongerike. Da den først var vedtatt forble Landsloven gjeldende rett i Norge veldig lenge. I 1604 fikk Norge en ny lov, men dette var mest i navnet, ettersom den nye loven egentlig var en revidert oversettelse av Magnus Lagabøtes lov. Det var først i 1687 at Norge fikk et helt nytt lovverk, Norske Lov, utstedt av kong Christian 5.

Magnus Lagabøtes landslov var altså med på å forme hvordan mennesker levde i Norge i mer enn fire hundre år, og loven har derfor en stor og unik plass i norsk historie.

Magnus Lagabøtes landslov ble først vedtatt, eller lovtatt som det hette i middelalderen, på Frostatinget St. Hansdagen i 1274.  Deretter ble den lovtatt på de tre andre lagtingene.

Landsloven feirer 750 år i 2024, og dette lille heftet er en del av markeringa av dette jubileet. 

Seglet for Frostatinget viser Kong Magnus 6. Håkonsson, eller Magnus Lagabøte, da han St. Hansdagen i 1274 var på Frosta og Frostatinget.  Her overleverte han den nye Landslova som skulle erstatte Frostatingslova, til lagmannen på Frostatinget.

Seglet viser Kong Magnus med kongekrone og rikssepter sittende i tronstolen sin.  Lagmannen står på kongens høyre side med lovboka mellom seg og kongen, og den norske løva er trygt plassert under kongens føtter.

En detalj fra Magnus Lagabøtes rikssepter ble valgt til Frostas kommunevåpen.  Kulturhuset Magnushallen har også fått navnet sitt etter kong Magnus Lagabøte.

Landsloven gjaldt for alle, og den hadde blant anna sterkt fokus på de svake gruppers kår – barn, unge, fattige og syke rundt år 1274. De som ikke hadde hatt samme rettigheter før.

Frosta, sommeren 2023 - Torgunn Østbø, rådgiver Frosta kommune